Sanksjoner og restriktive tiltak – forventninger og krav

Reglene om sanksjoner og restriktive tiltak gjelder for alle norske foretak. I tillegg til å gi en overordnet gjennomgang av regelverket i denne artikkelen, retter vi særlig oppmerksomhet mot rapporteringspliktige foretak etter hvitvaskingsloven og gir eksempler på hvordan regelverket om sanksjoner påvirker disse foretakene.

En ordstyrerklubbe og en vekt oppå noen bøker på et bord.

Hva er sanksjoner og restriktive tiltak?

Sanksjoner og restriktive tiltak er politiske og økonomiske tvangstiltak som stater og internasjonale organisasjoner anvender mot andre stater, organisasjoner, foretak og personer. Slike tiltak anvendes typisk dersom nasjonale eller internasjonale interesser eller sikkerhet er truet. Sanksjoner og restriktive inneholder som regel restriksjoner av ulik art, slik som økonomiske restriksjoner, eksport- og  importrestriksjoner, reiserestriksjoner, våpenembargos eller handelsrestriksjoner for særlige typer av varer og tjenester. Tiltakene har ofte et formål om at politikk eller handlemåten endres, slik at internasjonale forpliktelser blir overholdt.

Relevant nasjonalt og regionalt regelverk

Norske foretak trenger som hovedregel kun å forholde seg til det norske regelverket om sanksjoner og restriktive tiltak. Det norske regelverket implementerer imidlertid sanksjoner og restriktive tiltak som er fattet av både EU og FN. I noen tilfeller, avhengig av foretakets virksomhet, kan også andre regelverk gjelde, slik som amerikanske OFAC-sanksjoner. Det kan for eksempel være relevant om foretaket har amerikanske kunder eller gjennomfører transaksjoner i USD. Denne artikkelen handler kun om sanksjoner og restriktive tiltak som er gjeldende etter norsk rett.

FN

I FN er det FNs sikkerhetsråd som fatter beslutninger om sanksjoner og restriktive tiltak for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Sanksjonene forfølger en rekke mål, og tiltakene har spredt seg fra omfattende økonomiske og handelssanksjoner til mer målrettede tiltak som våpenembargoer, reiseforbud og økonomiske eller handelsbegrensninger. Andre eksempler er oversikt over terrororganisasjoner og personer med tilknytning til disse, slik som Daesh, Taliban, Al-Qaida og al-Shabab.

EU

EUs sanksjoner kan være rettet mot myndigheter i tredjeland, eller foretak og enkeltpersoner, som for eksempel terrororganisasjoner og terrorister. Disse tiltakene kan blant annet omfatte handelsrestriksjoner (import- og eksportforbud) og økonomiske begrensninger. Tiltakene fra EU støtter EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitiske mål og FNs sikkerhetsråds resolusjoner. EU har gjennomført en rekke sanksjoner og restriktive tiltak som følge av konflikter i enkelte geografiske områder.

Norge har listefører personer og foretak basert på vedtakene fra FN og EU, slik at disse sanksjonene og restriktive tiltakene gjennomføres i norsk rett. For sanksjoner fra FN skjer det med bakgrunn i lov om gjennomføring av bindene vedtak fra FNs sikkerhetsråd (ekstern lenke), og for restriktive tiltak fra EU skjer det med bakgrunn i forskrifter som er fastsatt med hjemmel i sanksjonslova (ekstern lenke).

Reglene gjelder for ethvert norskregistrert foretak.

Hvilke plikter har foretakene?

Alle norskregistrerte foretak er forpliktet til å etterleve sanksjonene og restriktive tiltak som er implementert i norsk rett, herunder frysemidler som tilhører personer, grupper, eller virksomheter som er underlagt slike restriksjoner.

Særlig for rapporteringspliktige foretak

Alle foretak har plikt til å rapportere fryste midler til Utenriksdepartementet og PST. Hvem det skal rapporteres til avhenger av om frys skjer med bakgrunn i reglene om sanksjoner og restriktive tiltak eller en enkeltbeslutning eller kjennelse fra domstolene. I tillegg har rapporteringspliktige foretak etter hvitvaskingsloven plikt til å rapportere mistenkelige transaksjoner til Enheten for Finansiell Etterretning (EFE) i Økokrim. Plikten til å rapportere etter reglene om sanksjoner og restriktive tiltak, kommer med andre ord i tillegg til den generelle rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven.

Reglene om sanksjoner og restriktive tiltak er ikke en del av hvitvaskingsloven og formålet med disse er ikke nødvendigvis å forhindre hvitvasking eller terrorfinansiering. For rapporteringspliktige foretak, kommer derfor slike regler i tillegg til de pliktene som følger av hvitvaskingsloven.

Rapporteringspliktige foretak er forpliktet til å ikke handle med, eller inngå kundeforhold med personer og foretak som står oppført på sanksjonslistene. Dette innebærer i praksis at det rapporteringspliktige foretaket må screene sine kunder mot navn som står oppført på sanksjonslistene. I den anledning vil «falske positive treff», som følge av navnelikhet mellom kunden og den listeførte personen eller foretaket, ofte være en utfordring. Det må gjøres en vurdering av slike «falske positive treff» med bakgrunn i den informasjonen foretaket ellers har om personen eller foretaket, eksempelvis fødselsdato, statsborgerskap e.l. Dersom foretaket er usikker på om treffet er reelt, kan Utenriksdepartementet konsulteres etter at det rapporteringspliktige foretaket har gjort sin selvstendige vurdering.

Det forventes at rapporteringspliktige foretak gjennomfører egnede tiltak for sikre at foretakene ikke blir misbrukt til å gjennomføre transaksjoner eller andre disposisjoner som er i strid med sanksjoner og restriktive tiltak. For å sikre at ansatte i foretaket utfører de oppgavene som er nødvendig for å etterleve disse reglene, forventes det også at rapporteringspliktige foretak har egne prosedyrer og retningslinjer for sanksjoner og restriktive tiltak.

Brudd på reglene om sanksjoner og restriktive tiltak er straffesanksjonert med bøter eller fengsel. Det kan derfor få alvorlige konsekvenser dersom foretaket handler i strid med sanksjoner og restriktive tiltak.

Klarlegging av hvem som er reell rettighetshaver

Én av de sentrale pliktene for rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven, er plikten til å gjennomføre kundetiltak. Som ledd i kundetiltakene skal det gjennomføres identifisering og verifisering av identiteten til reelle rettighetshavere. Forpliktelsene knyttet til sanksjoner og restriktive tiltak forutsetter også at foretaket er i stand til å identifisere og registrere kunden og eventuelle reelle rettighetshavere. Det er en lang rekke kontrollpunkter som skal gjennomgås av det rapporteringspliktige foretaket for å kontrollere hvilken fysisk person som er reell rettighetshaver. I noen tilfeller kan det vise seg svært krevende å gjennomføre denne delen av kundetiltakene. Dersom kundetiltakene ikke er mulig å gjennomføre kan konklusjonen bli at kundeforholdet ikke skal etableres eller avsluttes.

Dersom den rapporteringspliktige ikke har klart å identifisere reelle rettighetshaver, eller registrert feil fysisk person, er det selvsagt høy risiko for at den reelle rettighetshaveren ikke blir gjenstand for screening. Dette er ytterligere en grunn til at foretaket må sikre at de har kontroll med hvem som er reelle rettighetshavere i virksomhetskunden.

Utfordringene når kunden skjuler seg bak stråmenn

Det er risiko for at den som er sanksjonert eller opererer i et område der det gjelder restriktive tiltak, vil søke å unndra seg de begrensningene som sanksjoner og restriktive tiltak medfører. En enkel måte å unndra seg dette på er å gjennomføre transaksjonene gjennom én eller flere stråmenn eller selskap som opererer som frontselskap.

Det er flere eksempler på at sanksjonerte personer eller selskap har gjennomført transaksjoner gjennom selskap som ikke har noen reell aktivitet utover å være et skalkeskjul for den som står bak transaksjonen – også kjent som «skallselskaper». I enkelte land er det svært enkelt å etablere slike skallselskaper, uten at myndighetene stiller spørsmål ved hva som er formålet med selskapet eller hvem som står bak. Dette gjør det lett for listeførte personer å opprette selskap i utlandet, for deretter å gjennomføre transaksjoner inn og ut av Norge. På den måten skjules midlenes opprinnelse, hvem midlene overføres til eller hvor midlene stammer fra.

Det finnes aktører (profesjonelle rådgivere) som har spesialisert seg på å bistå sine kunder med å skjule reelle rettighetshavere, midlenes opprinnelse og fjerne spor av tilknytningen mellom midlene og eieren. De profesjonelle hvitvaskere kjenner rapporteringspliktiges tiltak for å beskytte seg mot hvitvasking og terrorfinansiering og vet hvordan de skal unngå kontrolltiltakene og redusere risikoen for å unngå at midler blir stanset eller frosset av foretakene. Uriktige opplysninger om hvem som er de reelle rettighetshaverne, bruk av stråselskap og stråmenn, fiktive fakturaer og uriktige forklaringer på transaksjoner, er bare noen av fremgangsmåtene som benyttes.

Det er mange måter kanalisere midler gjennom stråmenn på. Vi har gjennomført en undersøkelse blant nordmenn som viste at én av fem nordmenn var tilbøyelig til å opptre som stråmenn. Dersom vi skal stole på resultatet av undersøkelsen, er det høy risiko for at de rapporteringspliktige foretakene ikke vil oppdage at kunden handler på vegne av ukjente bakmenn. Du kan lese mer om denne undersøkelsen her.

Forbud mot å gjøre midler tilgjengelig

En frysforpliktelse er at rapporteringspliktige har et forbud mot å stille penger eller formuesgoder til rådighet for personer, grupper eller foretak som er listeført. Etter hvitvaskingsloven skal for eksempel banker og andre finansieringsforetak ha elektroniske overvåkningssystemer. Det forventes at disse systemene gjør det mulig for foretakene å kunne fryse midler umiddelbart som tilhører personer og enheter som oppføres på listene.