2 – Profesjonelle hvitvaskere

Bannerbilde for Økrimpodden
Økrimpodden
2 - Profesjonelle hvitvaskere
Loading
/

2 – Profesjonelle hvitvaskere by Advokatfirmaet Erling Grimstad AS

I denne episoden av Økrimpodden snakker vi om hvordan personer som ønsker å hvitvaske penger, benytter seg av mellommenn og andre profesjonelle hvitvaskere.

Deltakere: Advokatfullmektig Bjørn Brenna Meland, Advokat Erling Grimstad og Advokat Fredrik Bergsmark Grimstad.

Bjørn B. Meland: Velkommen til episode 2 av Økrimpodden, en podcast om økonomisk kriminalitet. Mitt navn er Bjørn Mæland, og jeg sitter her sammen med Erling Grimstad og Fredrik Grimstad. I forrige episode pratet vi en del om hva hvitvasking er for noe, og tema for dagens episode er hvordan personer som ønsker å hvitvaske penger, benytter seg av mellommenn og andre profesjonelle hvitvaskere. Så, aller først, Erling, kan du si noe om hvem som bistår kriminelle med å hvitvaske utbyttet av en straffbehandling? 

Erling Grimstad: Ja, aller først har jeg lyst til å si at mye av det vi går gjennom nå er faktisk omhandlet i en rapport fra FATF i juli 2018 om profesjonelle hvitvaskere. Og dette er også informasjon som er allment tilgjengelig og kjent, også i åpne kilder. Det viser seg at det finnes en del aktører, det vil si selskap, virksomheter, og også enkeltpersoner som har gjort det som et levebrød å være profesjonelle hvitvaskere. De personene som utfører disse oppgavene, de kan være for eksempel tidligere bankansatte. Så det kan være folk som har god kjennskap til hvitvaskingsregelverket i en bank, hvordan det fungerer og hvordan man skal komme forbi de hindrende alarmene som er satt opp i en bank. Det kan være revisorer, det kan være regnskapsførere, det kan være rådgivere, konsulenter, og det kan også være advokater. Så det er flere grupper av profesjonelle aktører som utgjør disse profesjonelle hvitvaskerne.

Bjørn B. Meland: Så profesjonelle hvitvaskere er altså personer med en særlig kompetanse innen juridisk eller økonomi. Kan du si noe om hva disse personene gjør for å bistå kriminelle med å hvitvaske penger? 

Erling Grimstad: Ja, de virkelig profesjonelle hvitvaskerne som har skreddersydd løsninger for de som ønsker å hvitvaske penger, de har jo et fullskala sortiment av tjenester som de tilbyr til de som ønsker å hvitvaske penger. Så dette er jo virksomheter som har etablert forskjellige løsninger som de bare setter i verk når kunden ønsker det. De bryr seg for eksempel ikke så mye om kunden driver med terrorfinansiering, eller menneskehandel, eller narkotikasmugling, eller annen type kriminalitet eller primærlovbrudd, for dem så er kunden en kunde, og kunden har behov for å flytte penger fra A til B uten at noen oppdager deres tilknytning til den straffbare handlingen. Så de profesjonelle hvitvaskerne kan både motta utbytte direkte av straffbare handlinger på ulike måter. De kan også gjennomføre selve tilsløringen, og det er jo det som er hovedoppgaven til en profesjonell hvitvasker, å tilsløre midlene sin opprinnelse eller kontakten gjerningspersonen har med det straffbare forholdet. Og dessuten kan de også tilby løsninger til kundene sine, hvor de klarer å plassere utbytte fra straffbare handlinger i forskjellige formuesgoder, det være seg edelstener, kostbare klokker, eiendommer, selskap og andre formuesobjekter som pengene kan plasseres inn i uten at det vekker noe mistanke.

Bjørn B. Meland: Hvordan går de profesjonelle hvitvaskerne frem når de hvitvasker penger? Er det mulig å si noe om de bruker en type metodikk? 

Erling Grimstad: Ja, det vi vet blant annet fra rapporten fra FATF som jeg viste til, det er at de har et knippe av virkemidler som de benytter seg av. Noe av det som er relativt vanlig er det som på fagspråket kalles trade-based money laundering, som går ut på at du flytter angivelig en vare fra et sted i verden til et annet sted i verden, og det utløser en faktura som igjen utløser en betaling. Det er bare det at den varen finnes ikke, den er ikke til, eller varen har en mye dårligere kvalitet og en lavere pris enn det som faktureres, og det betyr at varer bytter tilsynelatende hender med helt fiktiv fakturering for å få gjennomført en tilsløring av verdioverføring fra en person til en annen med bakgrunn i hvitvasking. Det er mange eksempler på hvordan man lager fiktive fakturaer. Det er også eksempler på hvordan man lager fiktive tolldeklarasjoner, sånn at alt skal se helt vanntett ut. Det er åpenbart at de som gir råd om dette til de som ønsker å hvitvaske, de vet hva myndighetene ser etter, de vet hva bankene ser etter, og andre rapporteringspliktige ser etter, og de går forbi alle de hinderne som finnes. Noen profesjonelle hvitvaskere har også et eget oppsett hvor de driver kjøp- og salg av virksomheter, så det som for andre ser ut til å være en reell overdragelse av en virksomhet, fra en eier til en ny eier, det er i realiteten bare en kamuflering av en transaksjon som handler om å tilsløre opprinnelsen av midlene som stammer fra straffbare handlinger. En annen måte de gjør det på er at de etablerer helt fiktive lånearrangement eller låneforhold, slik at den som hvitvasker penger forteller andre, for eksempel en bank, at man skal tilbakebetale tidligere lån. Det lånet er helt fiktivt. Det har aldri eksistert, men man lager en del dokumenter sånn at det skal se ut som det er en reell gjeldsforpliktelse eller et reellt lån. Det kan også være andre fiktive krav. Det kan være kontrakter som er helfalske, altså helt uten innhold, som advokater til og med blir bedt om å sette opp uten at advokaten nødvendigvis vet at de blir lurt av sin klient. Det kan være fiktive utbytter fra næringsvirksomhet som man i realiteten ikke har krav på, og det kan også være smugling av kontanter. Det finnes faktisk eksempler på personer som har som oppdrag å smugle kontanter over landegrensene. En av de mest kjente korrupsjonssakene vi har i Europa, som er knyttet til Siemens, ble faktisk oppdaget første gangen ved at en av pengekurerne som smuglet penger på kroppen til et skatteparadis i Europa, ble tatt på grensen og fortalt at han var ansatt som en pengekurer for Siemens, og det åpnet for etterforskning av et såkalt slush-fond, eller altså en hemmelig bankkonto med Siemens-penger som ble brukt til bestikkelser rundt omkring i verden. Så fremgangsmåtene er mange, de er kreative og kompliserte.

Bjørn B. Meland: Hva med bruken av stråmenn? 

Fredrik B. Grimstad: Stråmenn kan være aktuelt for profesjonelle hvitvaskere i alle de eksemplene Erling ga. Det kan jo enten være at det benyttes en mellommann eller stråmann som eier av en bankkonto, eller som sjef eller eier av et selskap. Men at dette har som hensikt til å da skjule den reelle rettighetshaveren bak et selskap eller eier av pengene på en bankkonto. Og disse mellommennene, eller stråmennene, kan jo både være norske, eller de kan være utenlandske, eller være en del av et internasjonalt nettverk. Det har for eksempel vært flere tilfeller hvor en kjent stråmann eller proksi blir benyttet for flere skallselskap eller flere kontoforhold i ulike deler av verden. Det vil ofte være en indikasjon på at det skjuler et reelt eierskap. Vi har gjort en undersøkelse på dette. Det gjorde vi jo i fjor, hvor vi brukte Oponion, og stilte spørsmål til nordmenn. Det første spørsmålet de fikk var, dersom du fikk tilbud om et godt betalt oppdrag fra et firma som gikk ut på å overføre penger fra en person til en annen, eller fra et selskap til et annet, ville du da takket ja. Av de som ble spurt, så viste en av fem tilbøylighet til å bistå med pengoverføringen. Og etter en rekke spørsmål, så ville man se hvor langt folk var villige til å gå. Det siste spørsmålet de fikk var, dersom du fikk vite at pengene du skulle overføre fra utbytte var ulovlige handlinger, ville du da takket ja til oppdraget. Og da var det fortsatt 18 prosent av de som ble spurt, som viste tilbøyelighet med å bistå med en slik overføring. Og totalt sett ville dette representert 4 prosent av norske befolkningen. Så isolert sett fra et norsk perspektiv, så er det ganske mange personer som kunne ha hatt en rolle som en stråmann. Og vi kan jo anta at dette problemet internasjonalt vil være mye større, og det er også det vi har sett i saker internasjonalt. 

Bjørn B. Meland: Viser undersøkelsen noe om hvem som er mest tilbøyelige til å opptre som stråmenn? 

Fredrik B. Grimstad: Ja, i den undersøkelsen vi hadde i Norge var det vel menn som var mest tilbøyelig, i alderen 30-39 år, og disse var da bosatt på Østlandsområdet. 

Bjørn B. Meland: Hva med profesjonelle hvitvaskere Erling? Hvor befinner de seg? 

Erling Grimstad: De kan befinne seg flere steder. Hvis vi begynner med Norge, så har det vært eksempler som man kan tolke som eksempler på at det har vært advokater som har bistått kriminelle med å hvitvaske utbytte, og i enkelte få tilfeller så har de også mistet advokatbevillingen, fordi at man har forbrutt seg mot hvitvaskingsregelverket eller begått andre handlinger som kan settes i tilknytning til det. Men internasjonalt så ser vi at det er særlig knyttet til skatteparadis, hvor vi finner en del av disse miljøene. Det kan være del av et miljø med tilknytning til faktisk et større rådgivningsmiljø, som også helt eller delvis utfører andre oppgaver, hvor dette med å være profesjonell hvitvasker er en del av tjenestetilbudet. Men de befinner seg, de fleste som i hvert fall jeg kjenner til og har hørt om, de befinner seg i skatteparadis. Fra skatteparadisene så nyter de sekretessebestemmelser som gjør at det er ikke noe innsyn på konto, det er ikke noe innsyn i noen regnskapsopplysninger osv. De kan leve i det skjulte, de kan operere i det skjulte og sånn sett kan de også beskytte klientene sine i det skjulte mot innsyn fra skattemyndighetene, fra politiet, fra andre tilsynsmyndigheter og så videre. Så det å sette opp en sånn type tjeneste i et skatteparadis gir jo selvfølgelig mening for de som ønsker å få den beskyttelsen som disse sekretessebestemmelsene gir. 

Fredrik B. Grimstad: Profesjonelle hvitvaskere er jo dyktige til å misbruke den infrastrukturen som er satt opp. Det er jo også eksempler på banker, for eksempel i Øst-Europa på Balkan, som har blitt opprettet med ett formål, og det er kun å hvitvaske penger for rike innbyggere og politikere. Og da ser man jo hvordan banker kan stå som en sentral brikke i en slik komplisert hvitvaskingsoperasjon. Og for noen tilfeller da, så har jo disse bankene også mistet sin konsesjon til å drive bankvirksomhet i det landet.

Bjørn B. Meland: Det er veldig interessant, og da har jeg et spørsmål. Hvis jeg hadde vært rapporteringspliktig, hvordan skulle jeg gått frem for å avdekke at min kunde i realiteten enten er en profesjonell hvitvasker eller en stråmann? 

Erling Grimstad: Jeg mener jo at dette er noe av det som gjør dette med bekjempelse av hvitvasking så utrolig krevende for banker. Fordi at dette er kunder av banken og deres medhjelpere som gjør alt de kan for å tilsløre sannheten om hvor midlene stammer fra, hvor midlene skal, hvem som har befatning med midlene. Så dette er jo aktører som til og med tar betalt i en del tilfeller for å gi den tjenesteytingen det er å skjule disse midlene og det er den risikoen også banker og andre rapporteringspliktige står opp imot. Og den eneste måten å demme opp for den type kunder, det er faktisk å sørge for at man har en god kundekontroll, særlig ved onboarding, altså ved den situasjonen, det tilfellet hvor kunden kommer som ny kunde eller kunden endrer karakter, da kanskje en privat kunde som plutselig etablerer et selskap, og da skal etableres som ny kunde med sitt selskap, at man da gjør en skikkelig god kundekontroll, er på vakt mot de som sier at de representerer kunden, men som ikke kan svare på spørsmål om siste års omsetning, hvor mange ansatte de har, hvem som er deres viktigste kunder osv. Alle sånne type spørsmål bør en innehaver av en virksomhetskunde svare på. Og der hvor man møter en kunde som må tilbake og undersøke såpass enkle spørsmål, så bør man få en aktsomhet og være tilbakeholden med å etablere kundeforholdet sånn uten videre. Så det er særlig ved onboardingen, starten når man tar kunden ombord, at man må være oppmerksom. Dernest vil jeg si at vi ser også internasjonalt eksempler på at kunden endrer karakter. La oss si at du har en bedriftskunde som du kjenner over lang tid, som har en regulær omsetning, kanskje en sesongvariasjon i sin omsetning, og det har sammenheng med at de for eksempel selger juletrær eller andre sesongbetonte varer. Da kan man lett følge en trend, men så skjer det noe i håndteringen av kundemidler som gjør at den trenden endrer seg. De får for eksempel veldig mye høyere omsetning uten flere ansatte. De begynner å selge til kunder utenfor geografiske områder som de vanligvis har solgt varer til. De begynner å produsere noe som man ikke kan forstå at de har produksjonslokaler til, og så videre. Det er noe som ikke stemmer med det man kjenner til med kundens vanlige atferd. Det som kan faktisk være svar på det er at kunden har blitt en proxy eller en løpegutt for andre kriminelle aktører som har overtatt den virksomheten, som kanskje har kjøpt virksomheten av den opprinnelige kunden, og så er vedkommende bare en stråmann og en formell disponent av en konto, men vet ingenting om hva som skjer, så forretningen endrer helt karakter. Det ser vi i en del saker, og det er noe bankene må være oppmerksomme på. Så også i den løpende oppfølgingen, altså de løpende kundetiltakene, må bankene ha såpass kunnskap at de kan reagere når adferden til kunden endres. Det er kanskje de viktigste tiltakene for å avsløre profesjonelle hvitvaskere. 

Bjørn B. Meland: Ja, da ser man jo viktigheten av KYC og kjenn-din-kunde prinsippet. Og det fremstår helt klart at det ikke bare er helt regulatoriske krav. Det er også en helt klar funksjon.