Rapportering av mistenkelige transaksjoner til FIU

Rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven skal rapportere mistenkelige transaksjoner. Når skal det rapporteres? I praksis kan det være vanskelig å vite når plikten inntrer. Hovedregelen er at rapportering skal skje dersom du ikke kan avkrefte mistanken.

Rapporteringsplikt ved mistanke om hvitvasking

Enheten for finansiell etterretning i ØKOKRIM er Norges ’Financial Intelligence Unit’ (FIU). Enheten er det nasjonale etterretningssenteret for innsamling, analyse og formidling av informasjon om hvitvasking og finansiering av terrorisme. Tilsvarende FIU-enheter finnes i de aller fleste land.

Rapporteringsplikten fremgår av hvitvaskingsloven § 18 som viser til § 17 om undersøkelsesplikt:

§ 18. Rapporteringsplikt

Dersom undersøkelser som nevnt i § 17 ikke avkrefter mistanken, skal den rapporteringspliktige av eget tiltak oversende opplysninger til Økokrim om den aktuelle transaksjonen og om de forhold som har medført mistanke. Den rapporteringspliktige skal på forespørsel gi Økokrim alle nødvendige opplysninger om transaksjonen og mistanken.

Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet har ikke plikt til å rapportere om forhold som de har fått kjennskap til gjennom arbeidet med å fastslå klientens rettsstilling, eller om forhold som de har fått kjennskap til før, under eller etter en rettssak, når de forhold opplysningene omhandler har direkte tilknytning til rettstvisten. Tilsvarende gjelder for revisorer og andre rapporteringspliktige når de bistår advokater eller andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet i arbeid som nevnt i første punktum.

Departementet kan i forskrift pålegge rapporteringspliktige å overføre opplysninger til Økokrim elektronisk. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om rapporteringsplikten.

Når skal det rapporteres?

Rapportering av mistenkelig transaksjoner er en konsekvens av forutgående identifisering og undersøkelse av en mistanke:

1. Den rapporteringspliktige oppdager en transaksjon som er usedvanlig i forhold til hva som anses normalt for den aktuelle kunden og mistenker at transaksjonen har tilknytning til hvitvasking/utbytte av en straffbar handling eller terrorfinansiering (hvitvaskingsloven § 17)
2. Den rapporteringspliktige foretar undersøkelse av transaksjonen uten å kunne avkrefte mistanken.
3. Undersøkelse som ikke avkrefter mistanken eller styrker/bekrefter mistanken, skal rapporteres som mistenkelige transaksjoner til FIU (Enheten for finansiell etterretning i Norge).

Kunden skal ikke informeres om rapportering av mistenkelig transaksjon til FIU (hvitvaskingsloven § 21). Rapporteringspliktige skal sørge for at opplysninger knyttet til kundekontroll og undersøkelse av mistenkelige transaksjoner skal oppbevares/arkiveres (hvitvaskingsloven § 22). Brudd på undersøkelsesplikten (§ 17), rapporteringsplikten (§ 18) eller plikten til å oppbevare dokumenter fra undersøkelsen (§ 22) kan straffes etter hvitvaskingsloven § 28.

I praksis er det mange som misforstår rapporteringsplikten, blant annet fordi de tror at de må kunne bevise hvitvasking. Det er usikkert hva som forventes av undersøkelser og om dette innebærer at rapporteringspliktige skal være etterforsker. Det er åpenbart at det ikke stilles krav om bevis for hvitvasking. Tvert i mot er en ”vag” mistanke nok for at det oppstår en rapporteringsplikt i følge Enheten for finansiell etterretning. I praksis betyr det at en mistanke som er flagget internt hos den rapporteringspliktige og som ikke kan avkreftes gjennom enkle og lite tidkrevende undersøkelser, skal rapporteres.

I mange tilfeller oppdages først mistanken om hvitvasking på et langt senere tidspunkt, lenge etter at transaksjonen er gjennomført. Selv om hendelsen oppdages i ettertid, består undersøkelsesplikten og rapporteringsplikten. Undersøkelsesplikten og rapporteringsplikten gjelder også etter at kundeforholdet er avsluttet.

Rapportering er ingen anmeldelse av straffbare handlinger og medfører ikke brudd på taushetsplikten overfor kunden (hvitvaskingsloven § 20).

Rapporteringen bør være konkret og dekkende slik at FIU’en kan oppfatte og analysere transaksjonen. Det betyr i praksis at rapporteringen bør inneholde konkret informasjon som den rapporteringspliktige har om transaksjonen. Skjemaet for rapporteringsplikt på Altinn gir en ledetekst til å forstå hva som bør rapporteres dersom opplysningene foreligger hos den rapporteringspliktige.

Normalt er det en person – MLRO (Money Laundering Reporting Officer) – som har ansvaret for å besørge rapportering. Taushetsplikten om rapportering etter hvitvaskingsloven § 21 tilsier at MLRO ikke skal informere andre om hva som er rapportert.

Den rapporteringspliktige har adgang til å forsøke å få kunden til å avstå fra å begå en ulovlig handling (hvitvaskingsloven § 21 tredje ledd). Et typisk eksempel er der kunden ønsker hjelp fra banken til å betale penger til bedragere, der banken forstår at det er snakk om et bedrageriforsøk, men hvor kunden selv ikke forstår sitt eget beste.

Hva skjer med rapporten til FIU?

Mottaker av rapporten, FIU’en, behandler opplysningene som mottas som etterretningsinformasjon og registrerer/analyserer den informasjon som mottas. Analysearbeidet hos FIU’en går ut på å vurdere om saken haster og om det må foretas noen umiddelbare tiltak. For eksempel å stanse en fremtidig eller pågående transaksjon. Informasjonen blir sammenholdt med annen informasjon som politiet har tilgang til.

Et resultat av analysearbeidet kan være at saken oversendes til politiet for etterforskning eller at informasjonen blir oversendt til enheter i politiet for koordinering med pågående straffesaker under etterforskning. Mange av rapporteringene blir registrert uten ytterligere tiltak og tatt frem igjen dersom ny informasjon tilkommer som gir et mer fullstendig bilde av mulig straffbart forhold. FIU’en har plikt til å slette informasjonen som er mottatt, innen fem år (hvitvaskingsloven § 29).